Nyhetsbrev fra Glittertind, 10. januar 2022
av Marie Skonseng
Hindringer i entrepriseprosjekter på grunn av korona er et «byggherreforhold»
– Entreprenører kan ha krav på både fristforlengelse og vederlagsjustering på grunn av koronarelaterte hindringer
1 Innledning
Koronapandemien har gitt hodebry til mange, og entreprisebransjen har også blitt berørt. Prosjekter hindres som følge av koronarelaterte myndighetspålegg, og hindringene kan få både fremdrifts – og kostnadskonsekvenser. Særlige spørsmål som har oppstått er hvem som skal bære risikoen for forsinkelser og påløpte kostnader som følge av pandemien. Det er byggherren, ifølge en ny avgjørelse fra Follo og Nordre Østfold tingrett avsagt 9. desember 2021. (Link til dom: 2021-12-09 Dom fra Follo og Nordre Østfold tingrett.) Entreprenøren kan både ha krav på fristforlengelse og vederlagsjustering på grunn av koronarelaterte hindringer.
Saken gjaldt spørsmål om sluttoppgjøret i et entrepriseprosjekt i Mysen. Entreprenør i saken var Boger Bygg AS og Indre Østfold kommune var byggherre. Kontraktsgjenstanden var Birkelund PU-bolig i Mysen. Kontrakten ble inngått 6. august 2019, altså før korona-pandemien brøt ut, og det var NS 8407 som gjaldt for avtalen. Opprinnelig var overtakelse avtalt 1. juli 2020, men dette ble endret til 20. august 2020. Overtakelse ble likevel ikke gjennomført før 7. september 2020.
2 Kort om kravet
Byggherren hadde avvist entreprenørens krav om forlenget byggetid (fristforlengelse), som etter hvert ble et krav om vederlag for forseringskostnader. Hovedproblemstillingen var hvem som skulle bære kostnadene som hadde oppstått på grunn av koronapandemien.
Entreprenøren hevdet å ha rett til å forsere, jf. NS 8407 punkt 33.8, og å ha krav på å få dekket forseringskostnadene av byggherre, jf. NS 8407 punkt 33.8 jf. punkt 33.4, alternativt punkt 15.2 eller punkt 34.1.2. Byggherren var ikke enig i dette.
Tingretten måtte konkret ta stilling til om entreprenøren hadde krav på kr 3 550 011,- inkludert mva. for ekstra kostnader på grunn av forsering av byggeprosessen som følge av korona. Partene var enige i at koronapandemien utgjør et force majeure-forhold.
3 Fristforlengelse for koronarelaterte hindringer
3.1 Forholdet mellom NS 8407 punkt 33.8 og punkt 15.2
For at krav om vederlagsjustering for forsering skal være rettmessig, er det som kjent en forutsetning at byggherren har avslått et berettiget krav på fristforlengelse, jf. NS 8407 punkt 33.8.
NS 8407 punkt 33.3 første avsnitt slår fast at entreprenøren har krav på fristforlengelse ved force majeure hvis det blir forlenget byggetid. Entreprenøren har imidlertid ikke krav på vederlagsjustering etter denne bestemmelsen, jf. femte avsnitt. Byggherren hadde, som nevnt innledningsvis, tidligere avvist krav om fristforlengelse etter punkt 33.3 med den begrunnelse at forsinkelsene i prosjektet ikke var begrunnet i force majeure (koronapandemien). Tingretten konkluderte imidlertid med at forsinkelsene var en konsekvens av pandemien, og at entreprenøren etter punkt 33.3 hadde krav på fristforlengelse. Dette skal vi komme tilbake til.
Entreprenøren hadde også anført at NS 8407 punkt 33.1 jf. punkt 15.2 også kunne gi grunnlag for fristforlengelse. Etter punkt 15.2 kan endringer i lover, forskrifter og enkeltvedtak utgjøre en endring i kontrakten dersom forholdet har medført endringer i den avtalte prosess. Byggherren var av den oppfatning at NS 8407 punkt 33.3 uttømmende regulerer forholdet mellom byggherre og entreprenøren ved force majeure-tilfeller.
Tingretten måtte ta stilling til om NS 8407 punkt 33.3 alene regulerer force majeure – også i tilfeller der force majeure er årsaken til endringer i lover, forskrifter eller enkeltvedtak – eller om punkt 15.2 også får anvendelse selv om det er force majeure som har foranlediget endringene. Det var altså et spørsmål om punkt 33.3 konsumerer punkt 15.2.
Tingretten avfeide byggherrens anførsel, og slo fast at entreprenøren kan påberope seg endringer i lover, forskrifter og enkeltvedtak som endring selv om årsaken er force majeure, som grunnlag for fristforlengelse. Dette utgjør en endring etter punkt 33.1 første ledd bokstav a eller «i alle fall andre forhold byggherren har risikoen for» jf. bokstav c.
Retten legger med andre ord til grunn at myndighetspålegg som en konsekvens av force majeure, i dette tilfellet korona, er et forhold byggherren har risikoen/ansvaret for. Betydningen av at dette forankres direkte i punkt 15.2 skal vi komme tilbake til.
Tingretten konkluderte med at det er to grunnlag for entreprenørens rett til fristforlengelse ved force majeure der forholdet som utgjør force majeure medfører forandringer i lover, forskrifter eller enkeltvedtak: NS 8407 punkt 33.3 og NS 8407 punkt 33.1 jf. 15.2, forutsatt at de øvrige vilkårene for fristforlengelse er oppfylte.
3.2 Andre sider ved avgjørelsen
3.2.1 Årsakssammenheng
For at force majeure (koronapandemien) skal kunne gi grunnlag for fristforlengelse etter punkt 33.3 er det et vilkår at det er årsakssammenheng mellom forsinkelsen og koronaen, jf. ordlyden «fremdriften av deres forpliktelser hindres».
For at endringer i lover, forskrifter og enkeltvedtak, jf. punkt 15.2 foranlediget av force majeure (koronapandemien) skal utgjøre en endring, slik punkt 33.1 forutsetter, må de avtalte krav til prosessen bli endret, jf. ordlyden i punkt 15.2. Avslutningsvis må det påvises årsakssammenheng mellom forsinkelsen og endringen i de aktuelle lover, forskrifter og enkeltvedtak, jf. ordlyden «fremdriften hindres som følge av» i punkt 33.1.
Når det gjelder fristforlengelse etter punkt 33.3 la tingretten vekt på at flere av de ansatte fikk et større ansvar fordi lederne var på hjemmekontor, ansatte satt i karantene samt øvrige oppgaver i hjemme på grunn av ansvar for barn. Det var årsakssammenheng mellom force majeure (koronapandemien) og en forsinkelse som tilsvarte minst 40 dager.
For fristforlengelse etter punkt 33.1 jf. punkt 15.2 peker tingretten på at både Covid-19 forskriften § 8 (karanteneplikt for nærkontakter) og § 12 (stengte skoler og barnehager) utgjorde endringer etter punkt 15.2. Tingretten uttaler:
Når personell ikke kan jobbe fordi de er i karantene, eller må være hjemme med barn på grunn av stengte skoler og barnehager, så finner retten det klart at dette går utover byggeprosessen, og at de avtalte krav derfor må endres.
Kravet til årsakssammenheng var følgelig oppfylt.
3.2.2 Årsakssammenhengen må være sannsynliggjort
Entreprenøren må påvise konkret hvilke arbeidsoperasjoner som ble påvirket av byggherreforholdene/koronapandemien. Det gjelder imidlertid ikke et så strengt beviskrav at det i praksis blir umulig eller urimelige tyngende for entreprenøren å føre bevisene. Det vises til HR-2019-225-A. Force majeure-situasjoner er noe særpreget, da det er noe hverken byggherre eller entreprenør kan forberede seg på eller legge planer for. Tingretten uttaler:
Når det gjelder spørsmålet om forsinkelse, så er både korona – force majeure – og endringer i lover, forskrifter, og enkeltvedtak, byggherreforhold.
Det påpekes igjen at det er byggherren som bærer risikoen for myndighetspålegg som er en konsekvens av force majeure, men legger også til at selve force majeure-forholdet (korona), er et byggherreforhold. Tingretten konkluderte med at årsakssammenhengen mellom force majeure – koronaen – og en forsinkelse på 40 dager var sannsynliggjort.
Retten fant det imidlertid sannsynliggjort at kun 20 av de 40 dagene hadde tilstrekkelig årsakssammenheng til endringer i lover, forskrifter og enkeltvedtak, jf. punkt 15.2:
Retten finner derfor under sterk tvil at årsakssammenhengen mellom force majeure – koronaen – og 40 dager forsinkelse er sannsynliggjort, og at årsakssammenhengen mellom forandringer i lover, forskrifter eller enkeltvedtak under sterk tvil er sannsynliggjort for omkring 20 dager forsinkelse.
Konklusjonen var at entreprenøren hadde rett til fristforlengelse både etter NS 8407 punkt 33.1 jf. punkt 15.2 og etter punkt 33.3.
4 Vederlagsjustering
4.1 Vederlagsjustering ved berettiget forsering
Entreprenøren hadde valgt å forsere da byggherren avviste kravet om fristforlengelse, og krevde merkostnadene for forseringen dekket, jf. NS 8407 punkt 33.8. Byggherre anførte at det ikke var adgang til å kreve vederlagsjustering ved forsinkelser på grunn av force majeure. Dette ble begrunnet i NS 8407 punkt 33.3 femte avsnitt:
Partene har ikke krav på vederlagsjustering som følge av fristforlengelse etter denne bestemmelsen
Denne bestemmelsen utelukker imidlertid ikke at punkt 33.8, som hjemler entreprenørens adgang til forsering, får anvendelse. Bestemmelsen sondrer ikke mellom fristforlengelse etter punkt 33.3 (force majeure) og fristforlengelse for endringer og andre forhold byggherren har risikoen for, jf. punkt 33.1. Både force majeure og endringer i lover, forskrifter og enkeltvedtak som følge av force majeure, er byggherreforhold, jf. tingrettens dom s. 29.
NS 8407 punkt 33.8 om forsering får med andre ord anvendelse også der byggherren har avslått et berettiget krav på fristforlengelse forankret i force majeure. Som nevnt ga også punkt 33.1 jf. punkt 15.2 grunnlag for fristforlengelse i dette tilfellet, og forseringen var dermed berettiget.
For vederlag etter punkt 33.3 hadde entreprenøren sannsynliggjort at 40 dager skyldes force majeure (korona), og ble derfor i utgangspunktet tilkjent vederlagsjustering på kr 3 550 011.
For vederlag etter punkt 33.1 jf. punkt 15.2 hadde entreprenøren bare sannsynliggjort at 20 dager av forsinkelsen skyldes endringer i lover, forskrifter eller enkeltvedtak, og kravet på vederlagsjustering måtte tilpasses deretter. Tingretten konkluderte med at det var sannsynliggjort at forsinkelsen på 20 dager hadde medført kr 1 755 000 inkl.mva. i økte utgifter for entreprenøren.
For vederlagsjustering på grunn av forsering etter punkt 33.8 hadde entreprenøren altså to alternativer. Forseringen kunne begrunnes i byggherrens urettmessige avslag på fristforlengelse både etter punkt 33.3 og etter punkt 33.1 jf. punkt 15.2 der krav etter punkt 33.3 resulterte i det høyeste beløpet. Entreprenøren hadde i utgangspunktet krav på vederlagsjustering tilsvarende kr 3 550 011, men beløpet ble satt ned til kr 2 600 000 inkl. mva., etter begrensningen i NS 8407 punkt 33.8 første avsnitt.
4.2 Vederlagsjustering etter NS 8407 punkt 34.1.2
Det gjennomgåtte viser at NS 8407 punkt 15.2 får anvendelse også i tilfeller der det er force majeure-forhold som har ført til endringer i lover, forskrifter og enkeltvedtak. Etter NS 8407 punkt 34.1.2 har totalentreprenøren krav på direkte vederlagsjustering som følge av andre forhold byggherren har risikoen for. Entreprenøren hevdet å ha krav på vederlagsjustering også etter denne bestemmelsen, noe tingretten var enig i:
Byggherren har risikoen for endringer i lover, forskrifter og enkeltvedtak, jf. NS 8407 punkt 15.2, slik at entreprenøren har krav på vederlagsjustering for forhold som omfattes av NS 8407 punkt 15.2.
Som tidligere nevnt hadde entreprenøren bare dokumentert årsakssammenhengen mellom forsinkelsen som skyldes endringer i lover, forskrifter og enkeltvedtak for deler av kravet. Vederlagsjustering i medhold av NS 8407 punkt 34.1.2 jf. punkt 15.2 ville derfor gi lavere vederlagsjustering enn etter punkt 33.8.
5 Glittertinds synspunkter
Dommen slår altså fast at hindringer som følge av koronapandemien kan klassifiseres som et «byggherreforhold» og tingretten forankrer som nevnt dette i kontraktens ordlyd. Glittertind oppfatter dommen som riktig, og i samsvar med reelle hensyn. Resultatet underbygges av blant annet samfunnsøkonomiske hensyn. Det vil være dramatisk for entreprenørene å dekke slike uforutsette kostnader. Tapet vil for entreprenøren være «endelig» Byggherren har i motsetning til entreprenøren mulighet til å fordele/tjene inn kostnadene senere gjennom økt leie, økte bompenger etc. Dersom entreprenøren bærer risikoen for uventede hindringer, må entreprenøren legge inn et betydelig risikotillegg i tilbudene. En slik praksis vil være kostnadsdrivende for byggherrene.
Også koherensbetraktninger kan tas til inntekt for at byggherren må bære ansvaret for slike forhold. Systematisk er det byggherren som har ansvaret for det uforutsette i kontraktene. Eksempelvis er det byggherren som har risikoen for uforutsette forhold ved grunnen. Avslutningsvis kan også rimelighetshensyn nevnes: Den som bestiller et arbeid, bør finne seg i å dekke omkostningene arbeidet rimeligvis medfører.
