Nyhetsbrev fra Glittertind, 31. oktober 2022
av Therese Kristiansen og Anders Takvam Rekve
Borgarting lagmannsretts dom av 25. oktober 2022 – Har totalentreprenøren krav på vederlagsjustering som følge av koronarelaterte hindringer?
1 Innledning
Til tross for at koronapandemien tilsynelatende er et tilbakelagt kapittel for dagens samfunn, verserer det fremdeles saker for domstolene om pandemiens konsekvenser for byggebransjen. Borgarting lagmannsretts avgjørelse av 25. oktober 2022 er et eksempel på en slik sak. Temaet er også aktuelt for byggeprosjekter som er blitt påvirket av krigsutbruddet i Ukraina.
I denne saken hadde totalentreprenør Boger Bygg AS påtatt seg oppdraget med å oppføre et bygg med tilrettelagte boliger for psykisk utviklingshemmede på Mysen for byggherre Indre Østfold kommune. Kontrakten var basert på NS 8407, og ble inngått 6. august 2019, vel et halvt år før koronapandemien brøt ut i Norge.
Borgarting lagmannsrett konkluderte, i motsetning til tingretten, med at totalentreprenøren måtte bære kostnadene som hadde oppstått på grunn av koronapandemien.
2 Partenes anførsler
Da koronapandemien kom til Norge i mars 2020 varslet Boger Bygg krav om fristforlengelse som følge av dette. Kravet ble etter hvert avslått av byggherren. Boger Bygg valgte da å sette i gang forseringstiltak, og krevde vederlagsjustering for dette. Byggherren avslo også dette kravet. Partene var enige om at koronapandemien i seg selv utgjorde en force majeure-begivenhet, som ingen av partene i utgangspunktet har risikoen for. De var imidlertid uenige om hvorvidt dette kunne gi totalentreprenøren krav på vederlagsjustering for bl.a. forseringstiltak.
Boger Bygg anførte at kommunen urettmessig hadde avslått totalentreprenørens krav om fristforlengelse etter NS 8407 pkt. 33.3 (Partenes krav på fristforlengelse på grunn av force majeure) og/eller NS 8407 pkt. 15.2 (Forandringer i lover, forskrifter m.v.), og at totalentreprenøren som følge av dette hadde krav på vederlagsjustering for forseringskostnader etter NS 8407 pkt. 33.8. På subsidiært grunnlag, under forutsetning av at det ikke var gjennomført noen forsering, krevde Boger Bygg kostnadene dekket direkte under pkt. 15.2, og atter subsidiært krevde Boger Bygg kostnadene dekket etter pkt. 34.1.2 (Svikt i byggherrens ytelser).
Boger Bygg krevde også vederlagsjustering for økte kostnader til rigg og drift i forlenget byggeperiode etter NS 8407 pkt. 15.2 og pkt. 34.1.2, samt utgifter til smitteverntiltak på samme grunnlag.
Kommunen anførte at ingen av Boger Byggs tilleggskrav var berettiget. I tillegg fremsatte kommunen en rekke konkrete motkrav, som ikke vil bli nærmere behandlet her.
3 Lagmannsrettens vurdering av totalentreprenørens krav på vederlagsjustering
3.1 Forholdet mellom NS 8407 pkt. 33.3 og pkt. 15.2
Før lagmannsretten tar stilling til de anførte tilleggskravene, drøfter lagmannsretten det prinsipielle spørsmålet om forholdet mellom NS 8407 pkt. 33.3 og pkt. 15.2. Som kjent gjelder pkt. 33.3 partenes krav på fristforlengelse som følge av force majeure-begivenheter, og etter denne bestemmelsen har begge partene krav på fristforlengelse ved slike begivenheter, men ikke vederlagsjustering. I bestemmelsens tredje ledd fremgår det at totalentreprenøren bare har krav på fristforlengelse der totalentreprenøren ikke med rimelighet kan forventes å overvinne følgene av force majeure-begivenheten. Videre slår pkt. 15.2 slår fast at totalentreprenøren kan påberope seg forendringer i lover, forskrifter mv, som innebærer at de avtalte krav til prosessen må endres, som en endring.
Lagmannsretten formulerer spørsmålet om forholdet mellom NS 8407 pkt. 33.3 og pkt. 15.2 på følgende måte:
Saken her reiser spørsmål om ordene «som følge av fristforlengelse etter denne bestemmelsen» [pkt. 33.3], åpner for at kostnader som force majeure-begivenheten påfører totalentreprenøren og som ikke er en konsekvens av forlenget byggetid, kan kreves dekket etter andre bestemmelser i standarden.
Lagmannsretten tar naturlig nok utgangspunkt i standardens ordlyd, og legger til grunn at «pkt. 33.3 uttømmende regulerer spørsmålet om når en totalentreprenør kan kreve fristforlengelse». (Vår utheving.) Dette gjelder enten force majeure-begivenheten avstedkommer myndighetstiltak eller ikke.
Det presiseres videre at det er mer uklart om totalentreprenøren «aldri vil kunne kreve vederlagsjustering der det offentlige i en generell force majeure-situasjon vedtar nye reguleringer og pålegg som nødvendiggjør endringer i kontraktsgjenstanden eller arbeidsprosessen». (Vår utheving.) Lagmannsretten åpner derfor for at offentlige pålegg kan resultere i en vederlagsjustering i slike situasjoner. Imidlertid gjelder Boger Bygg-saken endringer i «arbeidsprosessen», og etter lagmannsrettens syn kan ikke dette omfatte endringer/forhold som medfører tidsmessige forsinkelser forårsaket av en force majeure-begivenhet.
Dersom mangel på arbeidskraft som ellers ville vært på byggeplassen skyldes f.eks. krig, streik, lockout kan det ikke være avgjørende om det offentlige har kommet med myndighetstiltak eller ikke.
Lagmannsretten uttaler videre at «[m]erkostnader som følge av forlenget byggetid på grunn av myndighetspålegg (gjennom lov, forskrift, vedtak) som karantene, stenging av skole/barnehage og annet kan totalentreprenøren etter lagmannsrettens syn ikke kreve vederlagsjustering for». Lagmannsretten legger derfor implisitt til grunn at pkt. 33.3 stenger for anvendelse av pkt. 15.2 når totalentreprenøren er blitt påført kostnader som følge av force majeure-begivenheten.
I et obiter dictum avslutningsvis tar lagmannsretten imidlertid en reservasjon for «merkostnader som følge av at det offentlige vedtar nye reguleringer og pålegg som går ut på å endre opprinnelige avtalte ytelser». Lagmannsretten nevner at det kan tenkes at slike situasjoner fanges opp av pkt. 15.2, og spørsmålet om dette kan bli en byggherrerisiko holdes derfor åpent. Som et eksempel på en slik situasjon viser lagmannsretten til ufravikelige krav om desinfisering av byggeplasser som medfører store utgifter. I den konkrete saken viser imidlertid lagmannsretten til at det ikke var tale om merutgifter som følge av myndighetspålegg, men kun som følge av anbefalinger fra myndighetene som hele samfunnet i prinsippet sto fritt til å følge.
3.2 Kunne totalentreprenøren kreve fristforlengelse som følge av forsinkelser forårsaket av koronapandemien?
Et annet grunnleggende spørsmål som lagmannsretten drøfter, er om Boger Bygg kunne kreve fristforlengelse som følge av forsinkelser forårsaket av koronapandemien. Spørsmålet drøftes i utgangspunktet i tilknytning til forseringskravet, men lagmannsrettens konklusjon knyttet til dette temaet får også betydning også for totalentreprenørens påståtte krav på rigg og drift-kostnader og kostnader knyttet til ekstra smitteverntiltak.
Mer konkret drøfter lagmannsretten her om Boger Bygg har gjort det som rimelig kan forventes for å hindre at prosjektet ble forsinket, jf. pkt. 33.3 tredje ledd, herunder om Boger Bygg var forsinket allerede ved pandemiens inntreden, om Boger Byggs sluttdato var realistisk og om kommunen kunne kreve at Boger Bygg skulle benyttet slakken for å overvinne force majeure-hindringen. Sistnevnte er et prinsipielt viktig spørsmål i mange entrepriseforhold.
Angående spørsmålet om en byggherre kan kreve at en totalentreprenør benytter seg av slakk for å overvinne hindringen skriver lagmannsretten følgende:
Idet punkt 33.3 tredje ledd gir anvisning på en vurdering av hva som med rimelighet kan forventes for å overvinne hindringen, må det etter lagmannsrettens syn åpnes for at en byggherre i større grad kan kreve at totalentreprenøren bruker et reelt spillerom/slakk i fremdriftsplanen for å komme à jour, uten å kunne kreve fristforlengelse. Dette må i hvert fall gjelde der det ikke er holdepunkter for at totalentreprenøren selv har behov for spillerommet.
Lagmannsrettens uttalelse er basert på at selv om det er et generelt utgangspunkt at totalentreprenøren eier slakken, så tilsier totalentreprenørens lojalitetsplikt overfor byggherren at han likevel har en viss plikt til å «spise av» slakken for å motvirke eller dempe forsinkende konsekvenser av byggherreforholdet. I Rt. 2005 s. 788 (Oslofjordtunnelen) behandlet Høyesterett spørsmålet om fristforlengelse som følge av byggherreforhold. Utfallet av dette var at entreprenøren eide slakken.
Lagmannsretten begrunner sitt avvikende standpunkt i Boger Bygg-saken med at pkt. 33.3 regulerer forhold som ingen av partene bærer risikoen for. Med andre ord: jo lengre unna et klart byggherreforhold man er, jo større grunn er det for å tvinge totalentreprenøren til å spise av slakken ut fra lojalitetshensyn. Etter vårt syn er det ikke grunnlag for en slik slutning. I en situasjon hvor ingen av partene bærer risikoen for det forsinkende forholdet, kan vi ikke se noen grunn til at totalentreprenøren skal måtte «ofre» sin eiendom (slakken) for at byggherren skal holdes skadesløs. Det vil også i praksis ofte være vanskelig å avgjøre om totalentreprenøren «har behov for [slakken]», slik lagmannsretten vektlegger. Dette er et spørsmål som partene ofte vil være uenige om, og det vil kunne være konfliktskapende å vektlegge slike hensyn.
Kommunen hadde anført at det avgjørende for om totalentreprenøren hadde krav på fristforlengelse (og dermed forsering) er om forsinkelsen vil medføre en overskridelse av avtalte frister. Lagmannsretten slår fast at dette ikke er avgjørende.
Videre fant lagmannsretten det bevist at Boger Bygg var forsinket allerede da pandemien rammet Norge, men at det ikke kunne fastslås hvor forsinket totalentreprenøren var. Dette har trolig fått betydning for vurderingen av om Boger Bygg hadde rett til å kreve fristforlengelse, og dermed forsering, eller om forsering skjedde for å ta inn egen forsinkelse.
Ved spørsmålet om konkret årsakssammenheng mellom pandemien og forsinkelser, tar lagmannsretten utgangspunkt i HR-2019-1225-A (HAB-dommen). Rettssetningen som lagmannsretten legger til grunn er at det er totalentreprenøren som må «dokumentere at det foreligger årsakssammenheng mellom pandemien og forsinkelser på en reell kritisk linje i prosjektet».
Lagmannsretten konkluderer med årsakskravet ikke var oppfylt ettersom Borger Bygg ikke kunne føre «sannsynlighetsbevis for at pandemien skapte forsinkelser/hindringer som Boger Bygg ikke med rimelighet kunne forventes å overkomme». Bak denne konklusjonen ligger det at Boger Bygg allerede var forsinket i prosjektet, og at spillerommet i kontrakten kunne blitt brukt av Boger Bygg for å overholde den avtalte sluttdatoen til tross for pandemien. Boger Bygg hadde nemlig lagt opp sin planlagte fremdrift slik at de skulle være ferdig noen uker før kontraktens dagmulktbelagte sluttfrist.
Kostnadene knyttet til forsering kunne derfor ikke kreves dekket etter NS 8407 pkt. 33.3. Siden lagmannsretten hadde konkludert med at denne bestemmelsen uttømmende regulerte spørsmålet om fristforlengelse ved koronarelaterte hindringer, kunne heller ikke vederlagsjustering for kostnader knyttet til forsering, rigg og drift og ekstra smitteverntiltak kreves.
3.3 Vederlagsjustering etter NS 8407 pkt. 34.1.2
På atter subsidiært grunnlag anførte Boger Bygg at krav om vederlagsjustering kunne baseres på NS 8407 pkt. 34.1.2. Etter NS 8407 punkt 34.1.2 har totalentreprenøren krav på direkte vederlagsjustering som følge av svikt ved byggherrens ytelser eller «andre forhold byggherren har risikoen for».
Lagmannsretten konkluderte, i motsetning til tingretten, med at Boger Bygg heller ikke hadde krav på fristforlengelse etter denne bestemmelsen. Begrunnelsen til lagmannsretten lyder som følger:
Etter lagmannsrettens syn taler ordlyden i NS 8407 34.1.2 klart mot at bestemmelsen kan være hjemmel for å tilstå en entreprenør tilleggsvederlag. Punktet regulerer etter ordlyden forhold/hindringer som «byggherren har risikoen for». Force-majeure situasjoner har verken byggherre eller entreprenør risikoen for, og er særskilt regulert i standarden.
Det blir av lagmannsretten pekt på en rekke reelle hensyn som kan tilsi at totalentreprenøren burde gis medhold i sitt krav etter denne bestemmelsen, herunder samfunnsøkonomiske hensyn, konsekvens- og koherensbetraktninger og rimelighetshensyn. Disse hensynene står seg imidlertid ikke mot ordlyden etter lagmannsrettens syn, når det ikke finnes rettspraksis eller annen praksis som kan legitimere dette.
4 Avsluttende betraktninger
Lagmannsretten slår derfor fast som et utgangspunkt at totalentreprenøren ikke kan kreve vederlagsjustering for forsering eller andre kostnader som skyldes force majeure-forhold, som for eksempel koronapandemien. Dette gjelder selv om force majeure-situasjonen har ført til at det har kommet myndighetspålegg e.l.
Som Glittertind tidligere har påpekt i tilknytning til dette saksforholdet, har tingrettens motsatte konklusjon gode grunner for seg. For entreprenøren kan det være vanskelig å få dekket slike uforutsette kostnader, som for entreprenøren vil være endelige, og som byggherren vil være bedre rustet for å dekke inn kostnadene i ettertid. Slik dommen står i dag, vil imidlertid ikke disse hensynene gjøre seg gjeldende, noe som fordrer et høyere risikotillegg i entreprenørens tilbud.
Det er grunn til å anta at dommen får betydning for andre standardkontrakter, herunder NS 8405 og NS 8406, og særlig totalunderentreprisekontrakten NS 8417. Sistnevnte kontrakts pkt. 15.2 og 33.3 er helt likelydende som bestemmelsene i NS 8407.
En sikkerhetsventil for totalentreprenøren vil det fortsatt kunne være i avtaleloven § 36 og/eller læren om bristende forutsetninger. Dette nevnes også som en mulighet av lagmannsretten, men uten at dommen tar nærmere stilling til disse grunnlagene. Det er kjent at det er en høy terskel for at disse revisjonshjemlene skal komme til anvendelse i profesjonelle avtaleforhold, og særlig gjelder dette i tilfeller som dette der det er konsekvensene av force majeure-begivenheter er regulert i kontrakten.
Avslutningsvis må det understrekes at dommen ikke er rettskraftig, og at det derfor ikke er sikkert at siste ord i denne saken er sagt.
Therese Kristiansen
