3   Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten mener det ikke er tilstrekkelig å ha tatt ut forliksklage når saken blir innstilt i forliksrådet:

Sentralt for ordinær rettergang er at domstolen skal ta stilling til tvisten og fatte en realitetsavgjørelse. Det må derfor tas ut stevning etter at forliksrådet har innstilt saken. En objektiv ordlydsfortolkning er her også i overensstemmelse med formålet med avtaleklausulen; entreprenøren skal ta stilling til om han vil forfølge kravene rettslig. Det gjøres ikke ved en forliksklage som senere innstilles. Forliksklagen er et riktig første skritt, men «de nødvendige skritt» er ikke ved dette tatt.

Lagmannsrettens vurdering er altså at for å oppfylle standardens krav til å ta «nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang», må entreprenøren ta ut stevning. Det springende punkt i saken ble derfor hvilken frist som etter kontrakten gjelder for å følge opp forliksrådets avgjørelse og ta ut stevning for tingretten.

Etter en ordlydsfortolkning av formuleringen «iverksette ordinær rettergang» konkluderer lagmannsretten med at tvistelovens bestemmelser som regulerer virkninger av søksmål, herunder de frister som gjelder for «å ta de nødvendige skritt», kommer til anvendelse i kontraktsforholdet.

Tvisteloven § 18-3 regulerer når andre virkninger av saksanlegg inntrer og opphører:

(1)      De virkninger som følger av annen lovgivning av at søksmål er reist, inntrer når prosesskrivet som reiser saken eller inndrar kravet, er sendt, slik at fristen er avbrutt etter domstolloven § 146. For krav som settes fram i rettsmøte, inntrer virkningen når kravet settes fram.

(2)      Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken.

(3)      Hvis søksmålet avvises eller ellers ender uten dom, og saksøkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette, er virkningen etter første ledd fortsatt i kraft hvis kravet reises i nytt søksmål innen tre måneder fra kjennelsen ble forkynt for saksøkeren. Mot oversitting av tre månedersfristen kan det ikke gis oppfriskning

Lagmannsretten slår kort fast at formuleringen «følger av annen lovgivning» i første ledd, ikke fører til at § 18-3 etter kontrakten ikke kommer til anvendelse. Dette begrunnes i at det er avtalen mellom partene som gir § 18-3 anvendelse:

Lagmannsretten viser også til at det etter NS 8407 pkt. 50.4 er avtalt at enhver tvist mellom partene om kontraktsforholdet «avgjøres ved ordinær rettergang». Dette tilsier også at det er avtalt at tvisteloven § 18-3  kommer til anvendelse. Dersom enkeltbestemmelser i tvisteloven ikke skulle komme til anvendelse, måtte dette vært særskilt avtalt.

Lagmannsretten finner støtte for tolkningen i forarbeidene til tvisteloven § 18-3, som fastsetter at bestemmelsen er utformet også for «borgerlige krav», som innebærer at frister avbrytes etter avtale og ikke etter «annen lovgivning»:

NS 8407 punkt 35.2 er en avtalebestemmelse som angir en sivilrettslig – eller «borgerlig» – virkning av saksanlegg.

Det neste lagmannsretten tar stilling til er om det er tvisteloven § 18-3 andre eller tredje ledd som regulerer fristen. Andre ledd gir den lengste fristen på ett år, dersom «foreldelse» er avbrutt ved forliksklage, jf. Rt-2013-1303 avsnitt 15. Tredje ledd fastsetter den generelle regelen om frist for videre oppfølging hvis søksmålet ender uten dom. Etter tredje ledd er fristen på tre måneder:

Den er ikke begrenset til prosessuelle søksmålsfrister. Lagmannsretten anser at § 18-3 tredje ledd omfatter avgjørelser for forliksrådet som innstiller saken. At det gjøres ved beslutning og ikke kjennelse, slik det er angitt i loven, får ikke betydning.

Lagmannsretten konkluderer med at fristen i punkt 35.2 bokstav b («nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang») ikke er å anse som en avtalt frist om foreldelse. Dette blir begrunnet i at bestemmelsen kun er en av flere kontraktsbestemmelser som fastsetter preklusjon som konsekvens dersom det ikke reageres innen en bestemt frist:

Kontraktens punkt 35.2 er en materiell regel om bortfall av krav, men har etter lagmannsrettens syn mer karakter av en reklamasjonsfrist enn en foreldelsesregel. En foreldet fordring vil ikke anses å være tapt, slik det uttrykkelig er avtalt er virkningen ved oversittelse av fristen i NS 8407 pkt. 35.2.

Det blir også vist til at det er ulike tidspunkter for friststart etter NS-standardene og foreldelsesregelverket. Det fremheves at ved store entrepriser som går over flere år, kan foreldelsesfristen i foreldelsesloven være utløpt før fristen i NS 8407 pkt. 35.2 i det hele tatt starter å løpe:

Fristen i NS 8407 punkt 35.2 regnes fra «overtakelsen av hele kontraktsgjenstanden». Foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 3 nr. 1 begynner å løpe «fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å få oppfyllelse

Det er også av betydning at NS 8407 pkt. 35.3 også gjelder krav som ikke kan foreldes, herunder krav om fristforlengelse. Foreldelsesloven på sin side, gjelder kun fordring på penger eller andre ytelser, jf. foreldelsesloven § 1:

Lagmannsreten anser det etter en samlet vurdering klart at kravet i NS 8407 pkt. 35.2, om at entreprenøren innen angitt frist må ta de nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang, ikke er å anse som en foreldelsesregel etter tvisteloven § 18-3 andre ledd.