3   Høyesteretts vurdering

Høyesterett mener, som lagmannsretten, at det ikke er tilstrekkelig å ha tatt ut forliksklage når saken blir innstilt i forliksrådet:

(62) Det første spørsmålet saka reiser er om det etter NS 8407 punkt 35.2 bokstav b var tilstrekkeleg at entreprenøren sendte forliksklage innan den avtalte fristen, eller om klagen måtte følgjast opp med vidare skritt for at krava ikkje skulle gå tapt.

(75) Kort samanfatta har eg […] kome til at sjølv om ordlyden ikkje er eintydig, tilseier forhistoria, føremålet bak reglane og praksis i bransjen at det ikkje var nok å senda forliksklage innan fristen i punkt 35.2 bokstav b for å behalda dei omtvista endringsordrekrava

Høyesteretts vurdering er altså at for å oppfylle NS 8407 sitt krav om «nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang», må entreprenøren følge opp en innstilt forliksklage med å ta ut stevning.

De neste og avgjørende spørsmålet blir da hvilken frist som gjelder for å følge opp forliksrådets avgjørelse og ta ut stevning for tingretten. Høyesterett legger uten videre til grunn at dette spørsmålet reguleres enten av tvistelovens av § 18-3 annet ledd – som oppstiller en ettårsfrist – eller av § 18-3 tredje ledd – som oppstiller en tre måneders frist.

Høyesterett foretar først en tolkning av § 18-3 annet ledd (ettårsfristen), og kommer til at denne bestemmelsen «berre omfattar reglar som etter sitt innhald er foreldingsreglar medan søksmålsfristar fell utanfor».

En skulle da kanskje intuitivt tenke at fristen i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b, som i bransjen gjerne omtales som en søksmålsfrist, «fell utanfor», men det er ikke Høyesterett enig i:

(93) Ordlyden i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b er at entreprenøren «taper» kravet sitt mot byggherren ved overskriding av fristen. Det talar klårt for at meininga har vore å etablera ein materiell foreldingsfrist. […] Når verknaden er så klårt formulert som her har det lita vekt at omgrepet forelding ikkje er nytta i teksten i kontrakten eller i overskrifter, […].

(99) Eg har etter dette kome til at fristen i punkt 35.2 bokstav b etter sitt innhald må reknast som ein lovleg avtalt materiell foreldingsfrist. Regelen har kjenneteikna til ein materiell foreldingsregel, og både ordlyden og systematikken i standardkontrakten elles tilseier at den er ein foreldingsregel. Det same gjer forhistoria til kontrakten og praktiseringa av den.

(100) Oppsummert har eg då kome til at punkt 35.2 bokstav b i NS 8407 er omfatta av tvistelova § 18-3 andre ledd.

Selv om ettårsfristen i tvisteloven § 18-3 annet ledd ikke omfatter søksmålsfrister, kommer altså Høyesterett til at fristen i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b likevel er omfattet av bestemmelsen, idet Høyesterett peker på at NS’ens frist i realiteten er en materiell foreldelsesfrist.

Dernest avviser Høyesterett i ett enkeltstående avsnitt at tvisteloven § 18-3 tredje ledd (3-månedersfristen) kommer til anvendelse:

(101) Slik regelen i tvistelova § 18-3 er formulert, er det klårt at tilfelle som er regulert i andre ledd ikkje vil vera omfatta av tredje ledd. Andre ledd er ein spesialregel for tilhøve der forliksrådet innstiller ei sak, og der forelding er avbrote av forliksklagen. Tredje ledd er negativt definert i høve til andre ledd og gjeld alle andre tilhøve der ei sak «avvises eller ellers ender uten dom, og saksøkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette». Det følgjer av dette at den kortare fristen på tre månader for å oppretthalda lovfesta verknader av søksmålet, ikkje kjem til bruk i denne saka. Det er då ikkje naudsynt for meg å gå nærare inn på vilkåra i tredje ledd.

Ettersom stevning for Oslo tingrett i den konkrete saken ble tatt ut innenfor fristen på ett år som følger av tvistelovens § 18-3 annet ledd, ble Høyesteretts konklusjon etter dette at entreprenørens krav ikke var tapt. Dette i motsetning til hva byggherren hadde hevdet og fått medhold i av tingrett og lagmannsrett. Saken sendes dermed tilbake til lagmannsretten for fornyet behandling, med den føring at kravene ikke er tapt under NS 8407 punkt 35.2.